Andefuglene består av svaner, gjess og ender, og det er i hovedsak representanter av denne gruppen vi ser langs Vorma og Glomma.
Dette rer litt større fugler som gjerne ligger på vannet, og er derfor lettere å få øye på. Noen av disse dykker etter føden, mens andre igjen er avhengige av at det er grunt nok til at de rekker ned til føden på elvebunnen.
Les mer om de ulike andefuglene nedenfor:
Sangsvane
Latin: Cygnus cygnus
Sangsvanene har våre vassdrag som et viktig overvintringsområde. Disse skilles fra knoppsvane ved at nebbet er langt og kileformet med et gult felt, mens knoppsvanen har en utvekst øverst på det oransjerøde nebbet.
Knoppsvane
Latin: Cygnus olor
Knoppsvanen ser vi hele året, og denne store, hvite fuglen har oransje nebb med en utvekst øverst mot pannen. På bildet ser vi en hannfugl. Utveksten er mindre hos hunnen.
Grågås
Latin: Anser anser
Dette er vår vanligste gås, og er å se fra mars til oktober. Grågåsa har et grovt ensfarget rosa eller rosaoransje nebb og rosa bein. I flukt gir vingene inntrykk av å være tofarget, noe som skiller de fra liknende gjess her i Europa.
Kanadagås
Latin: Branta canadensis
Kanadagåsa er innført fra Nord-Amerika, og har blitt et vanlig syn i norske vann og vassdrag. Hode og hals er svart med hvit flekk på hodet. Den har lyst bryst. Den mindre hvitkinngåsa som har en bestand rundt Oslofjordområdet har større hvit flekk på hodet, svart bryst, og har ikke bruntonene i fjærdrakten som kanadagåsa har.
Stokkand
Latin: Anas platyrhynchos
Stokkanda er vår mest velkjente and. Denne ser vi hele året. Hannfuglen er umiskjennelig med sitt grønne hode og hvit halsring, mens hunnfuglen er vesentlig mindre iøynefallende med sine brunfarger. I flukt har begge et mørkeblått vingespeil med tydelige hvite kanter. På bildet ser vi dette vingespeilet antydet på hunnfuglen som står bak og pusser fjærene.
Kvinand
Latin: Bucephala clangula
I våre områder er kvinanden vanlig å se hele året, mens de som holder til lenger nord i landet trekker sørover om vinteren. Dette er en kompakt and med forholdsvis stort hode. Hannen har en umiskjennelig kinnflekk, mens hunnen har brunt hode og brungrå kropp. Dette er ender som dykker etter føde.
Toppand
Latin: Aythya fuligula
Toppanden med sin umiskjennelige topp sees, i likhet med kvinanden, året rundt i våre vassdrag, mens de som holder til lenger nord i landet trekker sørover om vinteren. Hannen er svart med hvit flanke, mens hunnfuglen er brun. Hun har også en topp, men mindre enn hannens. Toppanda dykker etter føde, og sees gjerne i flokker.
Laksand
Latin: Mergus merganser
Laksanda er en stor and med langt nebb med krok i enden. Hannen har svart/grønnglinsende gode og rygg, mens hunnfuglen har brunt hode med litt «ragg» i nakken og grå kropp. Skillet mellom brunfargen på hodet og fargen på resten av kroppen er skarpt.
Siland
Latin: Mergus serrator
Silanden er nært beslektet med laksanden, og begge har krok ytterst på nebbet. Silanden har tynnere nebb. Hannen har «punkesveis», hvit halskrage og svartflekket bryst. Mer mønster på kroppen enn laksandhannen. Hunnfuglen har samme farger som laksandhunnen, men overgangen mellom hode- og kroppsfargen er diffus i motsetning til hos laksanden der den er skarp. Toppen på hunnfuglen er også kortere enn hos laksanden.
Brunnakke
Latin: Anas penelope
Mellomstor and med rundt hode og forholdsvis kort nebb. Hannen har brunt hode og kremgul panne. Stor hvitt felt synes på vingen når den flyr. Hunnfuglen har mer gråbrunt hode.
Krikkand
Latin: Anas crecca
Dette er vår minste and, betydelig mindre enn stokkanden. Hannen har et karakteristisk mønster av grønt og brunt på hodet, men det som synes best på avstand, er den horisontale hvite stripen langs kroppen og det gule feltet med svart innramming under stjerten. Hunnfuglen likner stokkandhunnen, men spinklere nebb og grønt vingespeil.