Glomma og Vorma er de lengste og mest vannrike elvene i Norge.
Glomma har sitt utspring i Aursunden lengst nord i Østerdalen. Vorma har sitt utspring i Mjøsa, med stor tilgang på vann fra Gudbrandsdalslågen.
Historisk har disse vassdragene vært viktige transportveier.
Langs elvene har også bosetting, næringsliv og kirkelig aktivitet lagt grunnlag for kulturutvikling og levevilkår. Elvene er også et viktig «spisskammers», med fisk og fugl som viktige matressurser.
Fiske er viktig grunnlag for turisme og fritidsaktiviteter sommer som vinter. Vannveienes verdi fins nedtegnet i flere kilder fra Gudbrandsdal og Østerdal. Tømmer til husbygging og stein til fundamentering ble fraktet med båt fra områdene rundt Mjøsa til Nes, bl.a. til Nes kirke ved elvemøtet.
I dag er elvenes verdi knyttet mer til elektrisitetsproduksjon og til rekreasjon. Noe som gjør at elvene fortsatt er viktig for økonomi og livskvalitet.
Fiskearter
I begge elvene finner vi en mengde fiskearter. Mange av dem har vandret oppover Glomma fra Øyeren. Her finnes mat, f.eks. aurkyte og fiskeyngel, for de store fiskene, og som gjør at ørret, harr, gjedde, abbor, sik, gjørs, vederbuk, brasme, mort, ål, lake, m. fl.´ vokser opp og blir god matfisk til nytte for oss mennesker. Glomma, Vorma og sideelvene har gode gyte- og oppvekststeder for mange av fiskeartene.
Les mer om de største fiskeartene her --->
Fiskemetoder
Mange gamle fiskemetoder har gått i glemmeboka. En gammel finsk metode fra 1500-1600 tallet er KATISSA (se gammel illustrasjon og beskrivelse under).
Ved Gautsjøen i Eidskog er det påvist restene av en slik innretning. Trespilene i denne katissa var over 3200 år gamle. Måten å fiske på utviklet seg til ruser med skygarn (sidegarn), garn som går fra åpningen og inn, og kan være en utvikling av katissa. Rusefiske i elvene var i bruk utover 1900-tallet og ga god fangst vår og sommer. Garn og vø (landnot) er fortsatt brukt til «matauk». Hobbyfiskeren fisker i sommermånedene med meitemark, sluk og fluer. Når isen har lagt seg og er blank, trekker laken helt oppunder isen. Da slår man fisken i svime med øks eller slegge, hakker hull i isen og tar fisken opp. Mest vanlig fiskemetode om vinteren er å senke sluk og agn som mark, flue og annet ned gjennom hull i isen, og får fisken til å bite. Dette gir til dels gode resultater som supplement til middagsmåltidet. Fra å være et fritt fiske har fiskeforeninger og elvelag utformet regler for når og hvor fisking kan foregå.
Fiskeplasser
I begge elveløpene er det fosser, naturlige grunner, nes, øyer (f.eks Ertesekken) og utløp fra mindre elver som Sagstuåa og Ua. Fisken finner ved slike hindringer/endringer i elveløpet, gode muligheter for føde og gyting. Dette er områder man bør søke til når man vil fiske. Elvemøtet i Glomma og Vorma er et slikt sted. Basert på disse forholdene og vanntemperaturen, (Glomma er varm og Vorma er kald om sommeren og motsatt om vinteren) påvirkes også fiskens «oppholdssted» og styrer mattilgangen. Kunnskapen om disse forholdene legges til grunn for adgangen til å fiske og er grunnlag for valg av metode og agn.