
Vegetasjon er enkelt sagt plantelivet i et område - summen av planter, busker og trær.
Alle planter stiller krav til voksestedet. Noen vokser på tørre steder, andre på fuktige steder eller i vann.
Les mer om planter i vannet her →
Vegetasjon gir mat og husly for en rekke dyr og fugler og forskjønner et landskap.
En viktig funksjon av vegetasjon er jordstabilisering. Mangel på vegetasjon fører til jorderosjon. Røttene til busker og trær binder matjord, slik at den ikke går tapt. Vegetasjon kan også spille en viktig rolle i å forebygge flom.
Blomster / planter
Hvitveis
Hvitveis eller Kvitsymre er en av de vårplantene som er best kjent. Når de hvite blomstene i store grupper lyser mot oss fra skog og kratt i april/mai, da har vi riktig følelsen av at våren er kommet.
Blomsten, som ofte er rødaktig på yttersiden av kronbladene, sitter på en stengel som er skutt opp fra enden av en horisontal jordstengel.
Blomstene lukker seg om kvelden og i regnvær, samtidig som de bøyer seg i søvnstilling.
Mange steder var det vanlig å spise noe av den første hvitveisen man fant om våren. Det skulle verne mot hoggorm.
Ellers skal man være forsiktig med å spise denne planten for alle deler er giftige.
Den skarpe saften kan fremkalle betennelser i huden, men den har vært brukt i folkemedisinen. Utvendig brukt har den funnet anvendelse mot tannverk og frostskader og uttrekk av planten mot byller og sår. Mot fregner også.
Hestehov
Hestehov eller leirfivel er en av våre tidligste vårplanter.
Allerede før snøen er smeltet bort alle steder, skyter de gule kurvblomstene frem. Planten finnes nesten over hele landet. Helst vokser den på fuktige steder, især på leirjord. De nyre- eller hjerteformede bladene utvikler seg først etter blomstringen og planten danner gjerne tette bevoksninger og er et besværlig ugress.
Den har en dypliggende rotstokk og et system av krypende utløpere i flere etasjer som gjør det vanskelig å bli kvitt planten når den først er kommet inn.
Hestehov er en gammel medisinplante som har vært kjent på den måten helt fra oldtiden. Bladene ble lagt på sår og svuller. Planten var også kjent for sin evne til å fordrive hoste og astma. Hestehovte var også å få kjøpt på apotekene.
Planten heter enkelte steder «hosteurt».
Plantens vitenskapelige navn er Tussilago farfara.
Navnet hestehov kommer vel av at bladene ligner hestehover. I land hvor eselet er vanligere enn hesten, kalles planten eselhov.
Groblad
Denne planten hører med til kjempefamilien.
Bladene sitter i rosett, og omrisset av dem minner om avtrykket av en fotsåle.
Dette og fordi planten ble spredt med de hvite kolonistene, er vel grunnen til at de nordamerikanske indianerne kalte planten for «Hvit manns fotspor».
Det vitenskapelige slektsnavnet er Plantago, hvilket betyr «fotsåle».
Bladene er buenervete, og barn morer seg ofte med å trekke i bladstilken så den brister, slik at de seige ledningsstrengene – nervene – blir synlige som hvite tråder.
Blomster sitter i aks på en opprett stengel. Planten blomster midtsommers, og en enkelt plante kan få opptil 20.000 frø med høy spireevne.
Frøene er klebrige i fuktig vær og har derfor lett for å bli spredt omkring. Ved hjelp av dyr og mennesker er da også planten blitt spredt over store deler av verden.
Navnet groblad eller «lækjablad» skyldes at bladene har vært, og vel enda blir brukt til å legge på sår for å få dette til å gro.
Frøene, loppefrø, ble brukt mot forstoppelse.
Plantens ry som legemiddel går helt tilbake til oldtiden.
Soleihov, Bekkeblom
Soleihov vokser på fuktige lokaliteter over store deler av landet.
Det latinske navnet er Caltha palutris, hvor «palustris» betyr «som vokser på myrer».
Planten har tykke stengler med nesten nyreformede blad og den blomstrer med vakre gule blomster i mai.
Navnet Soleihov har vel sammenheng med at bladene minner om en hestehov.
Et annet navn er Bekkeblom.
Planten blir sett på som et sikkert vårtegn. Dersom den blomstret like etter at den kom opp om våren, ville det bli en tørr og fin sommer, men ble den høy og fikk mange blad før blomstringen, ble sommeren fuktig.
Enkelte steder har det vært skikk å legge blomster av Soleihov i bunden av melkebøtta første gangen kuene ble melket etter at de var sluppet på beite om våren. Melken ville da bli ekstra fet og smøret gult og fint den kommende sommer.
Liljekonvall
Liljekonvallen er vel en av våre mest populære vårplanter. Det skyldes vel både de vakre hvite blomstene og den herlige duften de sender ut.
Fruktene er røde bær som i likhet med de andre plantedelene er meget giftige.
Også denne planten har vært brukt som legemiddel og da mot epilepsi, vattersott og forskjellige hjertesykdommer. Preparater av isolerte stoffer fra planten brukes også i dag.
Tørkede og pulveriserte blomster virker irriterende på slimhinnene og var tidligere et meget brukt nysepulver.
Et navn på planten som er brukt er «geitskjørpa». Det sikter til en vanlig lek. Dersom vi holder et konvallblad mellom tommelfingrene og blåser mot bladranden, kan vi få frem en lyd som minner om mekringen av en geit.
Det vitenskaplige navnet på Liljekonvall er Convallaria majalis. Ordet «majalis» betyr «som blomstrer i mai».
Vårkål
Vårkål hører med til samme slekt og samme familie som soleie, og kalles enkelte steder som soleie for smørblomst.
Blomstene har 7-8 skinnende gule kronblader, og er en av våre tidligste om våren. I dagslys vender de seg mot solen. Om kvelden lukker de seg.
Planten vokser gjerne på fuktig eng og på fet jord i lauvskog, og den legges lett merke til, for den opptrer gjerne i mengder når den først har funnet et passende voksested.
De 10-20 cm lange stengelene er saftige, bladene hjerteformede og stilkede. Ofte er det yngleknopper i bladhjørnene. Ved bunnen av stengelen sitter en bunt klubbeformede røtter. Det er opplagsnæringen her som hjelper plantene i gang om våren.
Ved å grave opp rotknoller om høsten og plante dem i en blomsterpotte som settes i en kald kjeller, kan en få vårkålen til å blomstre i vinduskarmen om vinteren. Etter noen uker begynner planten å spire, men en må passe seg for å flytte blomsterpotten opp i værelsestemperatur før det er vokst fram godt med blader.
Trær
Eik
Eik er et av Europas mest verdifulle treslag, og anvendelsen er mangesidig. Her skal bare nevnes bruken til skipsmaterialer og at eikebark fra gammel tid har vært det viktigste materiale til garving og barking i Nord- og Mellom-Europa.
Tiden for lauvsprett varslet om været til sommeren: «Eik før ask, plask. Ask før eik, steik».
I Norge har vi to arter, sommer- og vintereik.
Hos vintereik (Quercus petraea) blir gjerne de visne bladene sittende igjen på grenene til langt utover vinteren.
Sommereika blir gjerne større enn vintereika. Stammene er grove med mektige grener. Det latinske navnet er Quercus robur, hvor artsnavnet «robur» betyr styrke.
Det var nok ikke uten grunn at Sparebankene valgte nettopp en eik som sitt felles «varemerke».
En rekke gamle eiketrær i Norge er i årenes løp blitt fredet.
Rogn
Rogn hører ikke til de største trær hos oss.
Treet er vanlig over hele Norge, og ellers utbredt over størstedelen av Europa.
Bladene er ulikefinnet med 5-8 par småblader.
Veden er hard, men lite holdbar. Den er brukt til blant annet rivetinder. Ski laget av rogn ble regnet som farlige, da de ble svært glatte. Det samme ble sagt om almeski. Å bruke rogn til noe i båten var ikke bra.
Det har tidligere vært vanlig å skave rognbark til vinterfôr for husdyr sammen med lauv og kvist. Barken er også brukt til farging av fiskegarn.
De korallrøde fruktene modnes i august-september. De er ettertraktet av mange fugler, og da frøene kan passere tarmkanalen uten å miste spireevnen, spres rognen på denne måten over store områder.
Vanlig alm
Alm regnes med til en gruppe trær som kalles edle lauvtrær. Den trives best på næringsrik muldjord og i solvarme lier.
Treet kan bli opp til 25 meter høyt med hovedgrener som ofte har hengende kvister. Bladene er store, bredt eggrunde, tilspissede og grovt sagtakkede.
Treet blomstrer på bar kvist om våren. Blomstene er små og sitter samlet i tette hoder.
Fruktene er små nøtter som er modne allerede i juni.
Almeved er verdifull både til møbler og redskaper, men i et skrift fra 1808 heter det at alm ikke bør nyttes til annet enn mat.
Bark, kvister og lauv ble brukt til dyrefor, men i nødsår også til folkemat. Innebarken er næringsrik, og når det er tale om å bruke barkemel til brødbakst, ble almebark foretrukket der den kunne skaffes. Det ble regnet som en herlighet til en gård å ha almetrær stående som en reserve.
Gran
Det antas at grana etablerte seg her på Østlandet for ca. 2500 år siden. Fordi grana kunne klare seg med mindre lys, førte det til at mesteparten av furuskogene ble fortrengt.
Grana har kjegleform og korte barnåler.
Den er vårt økonomisk viktigste treslag. Trevirket går i hovedsak til treforedlingsindustrien, og brukes blant annet til bygningsmaterialer, papir og møbler.
Sjøl om skikken med juletre bare er ca. 200 år gammel, er grana blitt et viktig innslag i juletradisjonene våre.
Furu
Furua var blant de trærne som først etablerte seg her etter istiden. Bare bjørka var her fra før.
Furua har ulike vekstformer. Mens unge trær har kjegleform, har eldre trær som regel bar stamme og en stor krone. Barnålene er lange, lengere enn hos grana, og sitter to og to sammen.
Ingen andre treslag kan fortrenge furua på tørr sand og karrige bergknauser.
Gran og furu brukes til mange av de samme formål, men furutreet er hardere enn grana. Treet har mer harpiks, framtredende årringer og kjerneved, og regnes som mer verdifullt og varig.
I nødsår kan også furua benyttes som mat for folk, blant annet ved at det kan lages barkebrød av furubarken.
Bjørk, vanlig
Nest etter gran og furu er bjørkeartene våre viktigste treslag økonomisk sett.
Navnet bjørk kommer av et ord som betyr å lyse eller å skinne, noe som viser til den lyse stammen.
Selje
Selja vokser over hele Norge. Den trives best på sand- og kalkholdig leirjord og er avhengig av mye lys.
Om våren, før bladene kommer, får noen seljer "gåsunger" (se bildet ovenfor).
Tidligere ble løvet og greinene av selja mye brukt til husdyrfôr, særlig for sauer og geiter, og var således økonomisk viktig. Seljekvister har også vært benyttet til fletting og til tønneband.
Det er høyt innhold av garvestoffer i selje, og har derfor blitt mye brukt til garving. Fortsatt benyttes selja til hjemmegarving av reinskinn.
Om våren er det populært å lage seljefløyter. De enkleste og vanligste seljefløytene er enstonige, med bare ett hull. Riktig fine seljefløyter kan spille flere toner og har flere hull. Se her hvordan du kan lage seljefløyte
I dag bruker man gjerne selje til å lage pyntegjenstander, til panel, til treull eller til produksjon av sponplater og cellulose.
Seljebarken har også blitt benyttet medisinsk, bl a som et middel for å stanse blødninger og diaré. Samene anvendte seljebark når de var forkjølet. Uttrekk av barken ble også brukt til å vaske sår, og i våte kompresser for å dempe betennelser i huden.
Osp (Asp)
Ospa vokser i skog og åkerkanter, og er vanlig i hele Norge.
Det sies at et ospetre aldri er i ro, og om sommeren er raslingen fra de små, nesten runde bladene velkjent. Bladene skjelver, og uttrykket «å skjelve som et aspeløv» kommer herfra. Bladene beveger seg på denne måten fordi stilken er flattrykt, og vrir seg i det minste vindpust.
Ospa brukes til både ved, bygningsvirke, fyrstikker, - og tresko.
Tidligere ble ospa lauvet og skavet for bark som ga verdifullt fôr. Dette ble brukt både som nødfôr og vanlig fôr.
Sopp
Rød fluesopp
Den røde fluesoppen (Amanita muscaria) er vel en av våre best kjente sopper.
Den er velkjent over hele landet.
Hatten er nærmest orangerød med hvite flekker, og stilken, som nederst er knollformet, er forsynt med en hudaktig ring.
Soppen er giftig, og navnet fluesopp har den fra den tiden den ble brukt til å utrydde fluer. Den ble hakket opp i melk eller vann med sukker på en skål, og fluene, som spiste denne retten, ble liggende. I følge den svenske botanikeren Linne ble fluesoppen brukt også mot vegglus.
Når det gjelder giftvirkningen på mennesker, viser den seg ved hissige raserianfall før man faller hen i sløvhet, og kraftløshet.
Virkningen av små mengder fluesopp skal være lik den tilstanden som vi fra våre sagaer kjenner som berserkergang, og at mange virkelig har ment at fluesoppen har vært benyttet til å fremkalle det samme. Riktignok fremgår ikke dette av noen historisk beretning, og det er de som mener at berserkergang var et periodisk tilbakevendende vanvidd, men når det i en islandsk lov fra 1123 pådømmes 3 års landsforvisning for dem som går berserkergang, skulle det jo tyde på at det var noe som man av fri vilje pådro seg.
Det vites at fluesoppen enda i nyere tid har vært nyttet som rusmiddel av nomader i Kamtsjatka.
Foruten den røde fluesoppen finnes det i Norge en rekke andre arter av fluesopp, og noen av disse er dødelig giftige.