Vegetasjon

Hvitveis

Hvitveis eller Kvitsymre er en av de vårplantene som er best kjent. Når de hvite blomstene i store grupper lyser mot oss fra skog og kratt i april/mai, da har vi riktig følelsen av at våren er kommet.

Blomsten, som ofte er rødaktig på yttersiden av kronbladene, sitter på en stengel som er skutt opp fra enden av en horisontal jordstengel.

Blomstene lukker seg om kvelden og i regnvær, samtidig som de bøyer seg i søvnstilling.

Mange steder var det vanlig å spise noe av den første hvitveisen man fant om våren. Det skulle verne mot hoggorm.

Ellers skal man være forsiktig med å spise denne planten for alle deler er giftige.

Den skarpe saften kan fremkalle betennelser i huden, men den har vært brukt i folkemedisinen. Utvendig brukt har den funnet anvendelse mot tannverk og frostskader og uttrekk av planten mot byller og sår. Mot fregner også.

Hestehov

Hestehov eller leirfivel er en av våre tidligste vårplanter.

Allerede før snøen er smeltet bort alle steder, skyter de gule kurvblomstene frem. Planten finnes nesten over hele landet. Helst vokser den på fuktige steder, især på leirjord. De nyre- eller hjerteformede bladene utvikler seg først etter blomstringen og planten danner gjerne tette bevoksninger og er et besværlig ugress.

Den har en dypliggende rotstokk og et system av krypende utløpere i flere etasjer som gjør det vanskelig å bli kvitt planten når den først er kommet inn.

Hestehov er en gammel medisinplante som har vært kjent på den måten helt fra oldtiden. Bladene ble lagt på sår og svuller. Planten var også kjent for sin evne til å fordrive hoste og astma. Hestehovte var også å få kjøpt på apotekene.

Planten heter enkelte steder «hosteurt».

Plantens vitenskapelige navn er Tussilago farfara.

Navnet hestehov kommer vel av at bladene ligner hestehover. I land hvor eselet er vanligere enn hesten, kalles planten eselhov.

Groblad

Denne planten hører med til kjempefamilien.

Bladene sitter i rosett, og omrisset av dem minner om avtrykket av en fotsåle.

Dette og fordi planten ble spredt med de hvite kolonistene, er vel grunnen til at de nordamerikanske indianerne kalte planten for «Hvit manns fotspor».

Det vitenskapelige slektsnavnet er Plantago, hvilket betyr «fotsåle».

Bladene er buenervete, og barn morer seg ofte med å trekke i bladstilken så den brister, slik at de seige ledningsstrengene – nervene – blir synlige som hvite tråder.

Blomster sitter i aks på en opprett stengel. Planten blomster midtsommers, og en enkelt plante kan få opptil 20.000 frø med høy spireevne.

Frøene er klebrige i fuktig vær og har derfor lett for å bli spredt omkring. Ved hjelp av dyr og mennesker er da også planten blitt spredt over store deler av verden.

Navnet groblad eller «lækjablad» skyldes at bladene har vært, og vel enda blir brukt til å legge på sår for å få dette til å gro.

Frøene, loppefrø, ble brukt mot forstoppelse.

Plantens ry som legemiddel går helt tilbake til oldtiden.

Soleihov, Bekkeblom

Soleihov vokser på fuktige lokaliteter over store deler av landet.

Det latinske navnet er Caltha palutris, hvor «palustris» betyr «som vokser på myrer».

Planten har tykke stengler med nesten nyreformede blad og den blomstrer med vakre gule blomster i mai.

Navnet Soleihov har vel sammenheng med at bladene minner om en hestehov.

Et annet navn er Bekkeblom.

Planten blir sett på som et sikkert vårtegn. Dersom den blomstret like etter at den kom opp om våren, ville det bli en tørr og fin sommer, men ble den høy og fikk mange blad før blomstringen, ble sommeren fuktig.

Enkelte steder har det vært skikk å legge blomster av Soleihov i bunden av melkebøtta første gangen kuene ble melket etter at de var sluppet på beite om våren. Melken ville da bli ekstra fet og smøret gult og fint den kommende sommer.

Liljekonvall

Liljekonvallen er vel en av våre mest populære vårplanter. Det skyldes vel både de vakre hvite blomstene og den herlige duften de sender ut.

Fruktene er røde bær som i likhet med de andre plantedelene er meget giftige.

Også denne planten har vært brukt som legemiddel og da mot epilepsi, vattersott og forskjellige hjertesykdommer. Preparater av isolerte stoffer fra planten brukes også i dag.

Tørkede og pulveriserte blomster virker irriterende på slimhinnene og var tidligere et meget brukt nysepulver.

Et navn på planten som er brukt er «geitskjørpa». Det sikter til en vanlig lek. Dersom vi holder et konvallblad mellom tommelfingrene og blåser mot bladranden, kan vi få frem en lyd som minner om mekringen av en geit.

Det vitenskaplige navnet på Liljekonvall er Convallaria majalis. Ordet «majalis» betyr «som blomstrer i mai».

Vårkål

Vårkål hører med til samme slekt og samme familie som soleie, og kalles enkelte steder som soleie for smørblomst.

Blomstene har 7-8 skinnende gule kronblader, og er en av våre tidligste om våren. I dagslys vender de seg mot solen. Om kvelden lukker de seg.

Planten vokser gjerne på fuktig eng og på fet jord i lauvskog, og den legges lett merke til, for den opptrer gjerne i mengder når den først har funnet et passende voksested.

De 10-20 cm lange stengelene er saftige, bladene hjerteformede og stilkede. Ofte er det yngleknopper i bladhjørnene. Ved bunnen av stengelen sitter en bunt klubbeformede røtter. Det er opplagsnæringen her som hjelper plantene i gang om våren.

Ved å grave opp rotknoller om høsten og plante dem i en blomsterpotte som settes i en kald kjeller, kan en få vårkålen til å blomstre i vinduskarmen om vinteren. Etter noen uker begynner planten å spire, men en må passe seg for å flytte blomsterpotten opp i værelsestemperatur før det er vokst fram godt med blader.