Glomma var i mange hundre år hovedvassdraget for tømmertransport i vårt distrikt.
Fløtingen av tømmer fra Odalen gjennom Funnefoss og videre gjennom Nes til Bingen i Sørum har eksistert siden 1300-tallet.
Senere ble også tømmer fra Solør og Østerdalen fraktet på Glomma.
Omfanget av tømmerfløtingen var på 1700-tallet blitt så stort at bonden på Haug gård opprettet gjestgiveri for å betjene tømmerfløterne. Haug gård ligger på vestsiden av elvemøtet og kan ses fra Nestangen.
Postkort viser Drogga med Fenstadsaga, poststemplet 1915.
Tømmertrafikk på elvene fram til 1985
I takt med vekslende konjunkturer økte tømmertrafikken på Glomma utover på 1800-tallet.
Et stort antall tømmerhuggere fikk arbeid hele året ved at de jobbet i skogen om høsten og vinteren, og som fløtere utover våren og sommeren. Mange var også sysselsatt med skogplanting.
Etter hvert som tog og biler gradvis tok over tømmertransporten i årene etter krigen, avtok fløtingen år for år. Tømmerfløtingen i Glomma og Vorma opphørte i 1985.
"Velta" og "Fløyta"
Tømmeret ble samlet på plasser, «veltaer», ved små og store vassdrag, og når vårflommene kom ble tømmeret rullet ut i vassdragene og fløtet fram til tømmerkjøperne.
For å få tømmeret fort fram til kjøper måtte det skaffes ekstra vannmengder. Dette medførte en utstrakt dambygging i elveløpene. Disse «oppsamlingsdammene" fikk ofte betegnelsene «Fløyta». Slike dammer finnes flere steder i Nes blant annet i Skogbygda.
Når fløtingen starter åpnes fløytdammen, og økt vannføring i åa tar tømmeret med seg ut i Glomma.
Den lengste kanalen av denne typen startet ved Mangen i Nes, Sootkanalen, som sto ferdig i 1849. Den munnet ut i Haldensvassdraget.
Utvikling
Tømmeret ble fulgt fra start til slutt av fløterne, som passet på at det ikke vaset seg eller ble liggende på land. For å lette tømmerets ferd ble det lagt ut lenser (tømmerstokker lenket sammen med kjettinger) som sørget for enklest mulig vei for tømmeret.
Ved Funnefoss var det laget en tømmerrenne som fløterne loset tømmeret inn i. Nedenfor fossen lå det lenser festet i land, som ledet tømmeret videre nedover elva.
Fra elvemøtet loset fløterne tømmeret forbi Årnes ned til Bingen og Fetsund, der tømmeret ble sortert etter kjøpernes merking.
Merkekartet nedenfor viser eksempler på merkinger brukt i vårt område.
Fløteren, hvem var han?
Fløteren (en mann utstyrt med fløterhake) var en sesongarbeider som ofte var husmann, småbruker, løsarbeider el.
Fløtingen var farefull og ulykker var ikke sjeldne. Jacob Breda Bull skrev i boken «Norge i det nittende århundrede» sitat: Det gaar ofte paa livet løst, særlig i de vilde fjeldelver der næsten aarvist kræver mands liv. At der borti en eller anden plads graater en jente eller svelter en hund er nu aligevel en mindre sag, og hændt er hændt, og slut er slut.
Ved starten av 1900-tallet utførte fløtingen ca. 75% av tømmertransporten. I toppårene omkring 1915 til 1920 sysselsatte fløtingen 10-15000 mann. I 1955 ble det fløtet 1 314 000 m3 tømmer. Fløtingens verdi er vist gjennom utgivelse av Norges Banks "Tømmerfløteren".
Fløtingen var den billigste transport, men bil og jernbane tok gradvis over. Fløtingen ble endelig nedlagt 1985.